Award og oppfølging av gårsdagens antrekk

For en liten stund siden fikk jeg denne awarden fra Marit i No42D. Marit er ei fantastisk jente jeg ble kjent med via barselgruppe, og bloggen hennes har massevis av flotte interiørtips. Ble kjempeglad for award'en, alltid hyggelig å få vite at bloggen blir satt pris på :) Med award'en følger det en liten utfordring - jeg skal nemlig fortelle 10 ting om meg selv. Har allerede fortalt syv ting om meg selv her, så følger på med tre ting til:
8. Jeg er kjemperedd for å gå glipp av noe
9. Jeg er litt dårlig til å planlegge innkjøp. Derfor har vi alltid et halvstekt brød i bakhånd.
10. Jeg er SUPERFORNØYD med å ha deltatt i Holmenkollstafetten i går!

Sender award'en videre til Smatt og Swimzy - begge med matblogger som er verdt et besøk!

Det er egentlig det siste punktet jeg hadde tenkt å gå nærmere inn på! Det henger litt sammen med punkt 10. Når det ble sendt ut mail på jobben om hvem som ville være med på Holmenkollstafetten, så meldte jeg meg på som 'foreløpig'. Jeg hadde kjempelyst til å delta på banketten etterpå (ref. punkt 8), men draw-back'et var jo at da måtte jeg løpe... For to år siden klarte jeg å få vridd kneet, og humpet rundt på krykker i et par måneder etterpå. Ikke særlig moro! Kneet har heller ikke blitt helt bra etterpå, så jeg har ikke løpt siden dette skjedde. Men det å melde seg på som deltager, joda - det var kjempelurt... Så da etappene ble fordelt for tre uker siden, så fant jeg ut at det var på tide å begynne å trene. Løp annenhver dag på tredemølle de to første ukene, men etter en løpetur ute på asfalten fikk jeg så vondt at jeg ikke orket tanken på å løpe en eneste gang før stafetten.

Dagen for løpet kom, knærne gjorde fortsatt vondt. Begynte å varme opp, og hvert eneste skritt gjorde vondt, vondt, vondt. Alt jeg tenkte var "Hva i all verden er det jeg driver med? Går ikke an å melde seg på løp når man har problemer med knærne!!!" Tiden kom for å stille seg opp i feltet, og jeg grudde meg helt sinnsykt. Så kollegaen min komme løpende oppover bakken, og visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg fikk pinnen skjedde det nesten noe magisk - all vondt'en forsvant. Løp bortover veien, og det gjorde ikke vondt i det hele tatt! Må innrømme at jeg hadde lyst til å begynne å gå etter 400 meter, men fant ut at det ikke gikk an å gå i en stafett...

Det hører med til historien at beina gjorde 10 ganger mer vondt enn de noensinne har gjort etter jeg kom til vekslingsfeltet og fikk sendt pinnen videre, trodde nesten ikke jeg skulle klare å komme meg til bilen. Hostet og harket som bare det - hehe! Men etappen var gjennomført, festen var koselig og bra, og er i grunn ganske fornøyd med at jeg hvertfall løp fortere enn omlag 250 stk (vi lar være å nevne de 670 som løp fortere...).


I morgen er det ut på tur med jobben i et par dager, men kommer sterkere tilbake (og da med flere matoppskrifter!). Forsatt god søndag!